Forsiden - KirkenUpdate 2020 -
Judas’ mission

Dette er redaktørens lange indledning til Notto R. Thelles Forræderens Hjerte!

Der er vist ikke noget missionsselskab, der har kaldt sig Judasmissionen. Heller ikke selv om der da findes en anden Judas blandt apostlene end forræderen. Hans navn har skullet bære for meget til det. Men Judas havde en mission. Det skildres lidt forskelligt i evangelierne, men der er under alle omstændigheder en form for nødvendighed bag forræderiet. Judas er den der så må bære at Jesus om ham må sige: «det havde været bedre for ham at han aldrig var blevet født»

Jeg skulle prædike over det – eller det blev et sidetema i min online prædiken til Skærtorsdag. Det var en af grundene til at Judas kom frem i bevidstheden. En samvirkende ting var at jeg netop havde set Trondheims Teaters stærke opsætning af Jesus Christ Superstar. I Andrew Lloyd Webbers musical er Judas’ rolle meget fremtrædende. Og teaterets opsætning er meget loyal overfor forlægget. På en måde er det Judas, der oplever et forræderi, Jesus har forrådt bevægelsens mål og bragt den i fare ved sin sære passive adfærd. Det siges næsten at Judas motiv ikke egentlig er at forråde, men sætte skub i den revolution han venter, Jesus skal sætte sig i spidsen for. Men Judas ser selv hvor katastrofalt det er, det han har gjort, og tager sit eget liv. Helt i overensstemmelse med evangeliernes fortælling.

Udråbes der evig fortabelse over ham, eller er Jesu ord om at det havde været bedre for ham aldrig at være blevet født blot en konstatering af at selvmordet er et menneskes dementi af hvad det har stået for, derfor var det bedre at der ikke var noget at dementere. Eller er der noget der hedde evig fortabelse som straf?

Allerede mens jeg reflekterede over temaet dukkede Hans Anker Jørgensens overordentlig fine salme «Hvad er det at møde den opstandne mester» op. Ét vers har altid betaget mig særlig:

Det er som forræderen Judas at sidde
i Helvedes kval
og mærke en luftning i Helvedes hede
så himmelsk og sval
og vide, nu kommer den mester, jeg kender;
til Helvede går han for venner og fjender.

Hvorfor kan denne tilgivelse af det muligvis ultimative forræderi bevæge? Er det tanken om ens eget mulige forræderi af det vigtigste, man havde fået i varetægt? Et andet menneskes liv, dele af det, formidlingen af evangeliets sandhed – eller hvad?

Jeg fik reaktioner på at jeg åbnede for denne tilgivelse i prædikenen: Det kunne jeg ikke, der måtte grænsen være!

Forræderi i Nagasaki
Endelig fik jeg Notto Thelles ”Gåten Jesus” i hånden. Den åbnede sig på kapitlet «Forræderens Hjerte». Det handler om den smerte det er at måtte undsige sin tro, tvunget systematisk af forfølgere. Vi dyrker let dem, som stod imod, blev martyrer. Men måske skal vi ikke bare gøre det, men også have hjerte for dem, der måtte give op. For det har Gud. Jeg har fået lov af Notto Thelle at gengive kapitlet her. Det fortæller om mulige vilkår for kirken i verden – som er realiteter mange steder i dag, ikke nu i Japan, ikke med samme former, men med samme kampe.

Dertil blev de betydninger Nagasaki i dag betyder for mange aktualiseret, da paven besøgte byen og både mindedes martyrerne OG bad om tilgivelse for anvendelsen af atombomben over byen i 1945.

Det hele blev et mærkeligt samsyn af flere ting, som jeg deler med læserne her i denne feature.

Denne indledning, billeder, overskrifter og klumme til højre er redaktørens ansvar.

De kristne i Nagasaki i 15-1600 tallet - og den skånselsløse forfølgelse

Der havde etableret sig en stor japansk, kristen menighed i 1500 tallet i Nagasaki-området. Nagasaki var en kristen by. Med måske op til en halv million kristne. Men shogunatet frygtede at de kristne truede deres magt og iværksatte grusomme forfølgelser. Læs mere:The Japanese Christians forced to trample on Christ

2019

I november 2019 besøgte pave Frans Nagasaki for at mindes ofrene for atombomben. Han bad, at det aldrig måtte ske igen. Bl. a. med Frans af Assisis bøn: "Herre gør mig til redskab for din fred." [Vatican news]

Han besøgte ved samme lejlighed monumentet for de forfulgte japanske kristne.

Besøget kan ses på YouTube

Billeder, der trampes på

Ved redaktøren

Når de kristne blev tvunget til at trampe på Kristus var det for at få dem til at håne det for dem vigtigste af alt. Frelseren. At der i ham er frelsen for al ondskab, død og forgængelighed.

Men det blev jo også et billede på at her trampes på al menneskelighed

Paven talte ved mindesmærket for de omkomne ved atombomben. Det står der hvor bomben havde sit centrale nedslag. Den knuste ved samme lejlighed Japans største kirke, som lå der. Fornylig har man i ruinerne fundet et Mariabillede - molestreret på en vis måde lig fumie- billederne.

Pavene mindedes billedet - som eksempel på det der ikke må knuses.

Maria blev også brugt som fumie:

Erindringen om også et stærkt nedslidt billede meldte sig:

.. og med det Ole Wivels vers:

Der truer os i tiden
en ond, usynlig magt:
vor egen sikre viden,
som sprængte med foragt
den skænkede natur
og nedskrev Adams billed
til skyggen på en mur.

Det er jo ikke bare Adams billede, der nedskrives til en skygge af det umådelige menneskelige onde, der bruger vold, død, krig til at sætte sit igennem.

Det er Guds billede der nedskrives og forrådes og trampes på. Lad være at vi kan mene os tvunget til det. Volden, krigen og bomben. Forræderi er det alligevel.
Mennesker mente eller hævder at have ment at mange flere ville være døde, hvis ikke man havde bombet.
Mennesker mente også det var nødvendigt at smadre Irak og dets diktator, og hundretusinders liv på grund af masseødelæggelsesvåben - som ikke var der og somman vidste ikke var der.
Hitler mente at en "Endlösung" var nødvendig.

Der bliver tvunget modstand frem - rene hænder har nok ingen.

Men det er jo ikke dig og mig.

Nej, det vil være for meget at tage på sig. Men vi har andele af kultur, politik, indstilliger og måder at behandle hinanden og medmennesker på som nedskriver det til en skygge - nogle gange i det store voldsomme perspektiv, andre gange i det mindre, personlige liv.

Måske ikke så mærkeligt at verset om Judas kan bevæge.

Kristen Skriver Frandsen


Forræderens hjerte

Av Notto R. Thelle. Kapitel i bogen "Gåten Jesus"

(Overskriftene skyldes redaktøren)


Et forfatterskap preget af troskriser
ER DER NOEN TILGIVELSE FOR JUDAS - forræderen som svek Kristus og gikk til grunne i sitt svik? Kirken har feiret de heroiske martyrene som med glødende hengivelse gav seg døden i vold. Men hva med de svake? spør den japanske forfatteren Shusaku Endô (1923-1996) som gjør Judas til vitne om svikets smerte. «Både kirken og historien har begravd disse falne i taushetens aske. Men hvis disse svake også er mennesker, er det diktningens oppgave å trekke dem frem fra taushetens aske og lytte til deres røst.» Endô var katolsk kristen, døpt som tolvåring etter morens ønske. «Der er ikke en linje i hans diktning som ikke beretter om Gud,» kommenterer en kritiker. Samtidig er hele hans forfatterskap preget av troskriser og tvil- troen var morens valg, ikke hans eget. Når han uavlatelig skriver om Judas og judasskikkelser, bærer de hans eget ansiktstrekk, det handler om hans egen troskamp. Hvis ikke troen har plass til Judas, er han selv utenfor.

Endôs Judas
Endô har skrevet flere bøker om Jesu liv, og der dukker Judas opp som tvileren, disippelen som ble delegat for folkets skuffelse. Han og de andre disiplene hadde problemer med å forstå Jesu tale om kjærligheten som den sterkeste kraften. De hadde håpet og satset på denne mesteren som med Guds hjelp skulle skape en ny verden. Men Jesus hadde ikke bare avvist deres maktdrømmer, de begynte å tvile på hans makt. Var han i det hele tatt i stand til å oppfylle deres forventninger? Han virket mer og mer maktesløs - kunne han noe i det hele tatt?
Judas ble den som utfordret Jesus. Han gav uttrykk for folkets skuffelse, og kjente at skuffelsen lett kunne forvandles til hat. Han hadde fått nok av Jesu tale om Gud som «kjærlighet». Var ikke verden heller et brutalt sted der kjærligheten var hjemløs og bare Guds vrede synlig? Folk ville ha resultater, de lengtet etter noe nyttigere enn kjærlighet. Endôs Judas er forvirret. Han vet fra før av at Jesus ikke lar seg rokke, men kan likevel ikke la være å protestere. Han plages av sin motstand, ja han sårer seg selv - har han ikke trofast fulgt mesteren helt til denne dag? Og Jesus svarer Judas med ordene som gir rom for forræderiet: «Gå og gjør det du ønsker å gjøre!» Det er ikke hatefulle ord, for han kjenner forræderens smerte. Han ønsker å være en medvandrer for alle ynkelige mennesker, for alle som lider, og Judas er en av dem. Men Judas skjønner det ikke og forlater måltidet i raseri. Det er natt, og hans time er kommet.
Endô er overbevist om at Judas angav Jesus for å spare livet hans. Da han så hva som virkelig skjedde, ble han sjokkert og fortvilet, han anklaget seg selv og unnskyldte seg selv, [114] hatet mesteren og elsket ham. Men han orket ikke å leve videre. Jesu lidelse tok slutt med korsfesteisen. Skulle han selv lide for alltid? Nettopp denne opplevelsen av smerte åpnet hans øyne for meningen med Jesu død, tenker Endo, forræderen fikk en ny tro på ham han hadde sviktet. Ble så Judas frelst ved Jesu fortjeneste? Ja, mener Endo, Jesus forstod hans smerte, og ved sin egen død øste han ut sin kj ærlighet mot den mannen som hadde forrådt ham.24

Forrædere og benektere i resten av forfatterskapet
Beretningene om Judas i Endos bibelrelaterte bøker er interessante nok, men de er bare bleke skygger i forhold til de dramatiske beskriveisene av forrædere og fomektere i hans øvrige forfatterskap. Det er der vi virkelig lærer dem å kjenne.

"Taus himmel"
Den viktigste beskrivelsen av forræderens hjerte er romanen ”Taus himmel” (japansk Chinmoku), men temaet dukker opp igjen og igjen i essays, noveller, romaner og skuespill. I ”Taus himmel" henlegger Endo kristnes troskamp i martyrium og frafall til 1600-tallets Japan.

Etter noen årtiers vellykket misjon fra midten av 1500-tallet opplevde den japanske kirke en av historiens mest umenneskelige og utspekulerte forfølgelser. Det fortelles om heltemodige martyrier. Folk ble torturert til døde, korsfestet, brent, skåldet i varme kilder, bundet på staker ved fjære sjø så de druknet når havet flødde.

Fumie - tråkkebildet
Men Endo ser det fra de frafalnes side, de som ikke holdt ut, de svake, de feige og redde. Frafallet knyttes hos Endo til en helt konkret handling: en fot som tråkker på et bilde av Kristus eller jomfru Maria eller andre helgener. Fumie - tråkkebildet - ble systematisk brukt av japanske myndigheter for å avsløre de kristne (Se omslagsbildet). De hadde nemlig oppdaget at selvom folk i det ytre skjulte sin kristentro, var det mange som bevarte troen i sitt hjerte. Når så alle en gang i året måtte frem og tråkke på disse hellige bildene, røpet de seg - i alle fall i første omgang - ingen makt i verden kunne få dem til å tråkke på de ansiktene de elsket. Dermed var de avslørt, og gikk tortur og kanskje død i møte. Men etter hvert ble det mange som likevel valgte å tråkke på bildet, samtidig som de levde videre med troen i sitt hjerte, brennemerket av sviket. Jeg så fumie første gang for snart førti år siden på en utstilling i Tokyo, og har sett mange siden den gang. Det er alltid like overveldende å se disse relieffene i kopper og messing, innfelt i tykke treplater. Den korsfestede henger på korset med utstrakte armer og hengende hode. Den barmhjertige Maria favner den døde Jesus ved korsets fot. Men ansiktene er borte, nese og øyne er utvisket, nedslitt av å bli tråkket på av utallige føtter år etter år. Det er rystende å se slike misbrukte og forhånede tråkkebilder og vite hvilken smerte det må ha vært for titusener av troende som måtte bevise sitt frafall ved å tråkke på bilde t av dem de elsket. Ende) ønsker ikke bare å lytte til de svakes røst, men bruker beretningene om frafall og svik til å tegne et alternativt bilde av Kristus. Han gjør det nedslitte ansiktet på tråkkebildene til det dypeste uttrykk for sin egen kristentro. Der har han lært Gud å kjenne. I fumie - tråkkebildet - gjenkjenner han sin Kristus, Guds bilde.

Pater Rodrigues
I det ytre er ”Taus himmel" beretningen om den portugisiske pater Rodrigues som sammen med en kollega kommer seg til Japan med fare for liv og lemmer. De skal gi nytt liv til troen i et land der kristendommen er knust. Patrene er utvist, tusener av kristne er henrette t. Under en oppstand i 1637 ble 30 000 kristne fiskere, bønder og krigere massakrert. Andre titusener har sveket sin tro. Selv jesuittenes ledende mann, Christovao Ferreira, har etter 23 års hengiven virksomhet i Japan fraskrevet seg troen og lever under japansk navn.
De nyankomne patrene finner de skjulte kristne og opplever den intense gleden ved å gi dem nytt mot. De er beredt til å møte både tortur og martyrium for på den måten å forenes med Kristus i lidelsen. Men så oppdager de etter hvert at deres villighet til å lide blir meningsløs, for det er de andre som lider for deres utholdenhet. Pater Rodrigues står til slutt overfor det grusomme dilemma: Hvis han fornekter troen, vil myndighetene frigi de japanske kristne som gjennomlever umenneskelig tortur. Skal uvitende og fattige bønders blod fly te på grunn av patrenes heroiske drømmer? Hvis Kristus hadde vært her, ville ikke også han ha tråkket på bildet - for de andres skyld? Skulle ikke en prest leve i Kristi etterfølgelse? Pateren er i vånde, men gjør det umulige valget:

Tråkk!
Presten løftet foten. Han følte en butt, tung smerte. Dette var ikke bare en formalitet. Han skulle tråkke på det han hadde sett på som det vakreste i sitt liv, det han hadde trodd på som det helligste og reneste, fylt av menneskets høyeste idealer og drømmer. Denne smerten i foten! I det øyeblikket vendte mannen på bronseplaten seg mot presten og sa at han skulle tråkke: «Du må gjerne tråkke! Jeg kjenner aller best smerten i foten din. Tråkk! Jeg ble født til denne verden for å bli tråkket på av dere. Jeg bar korset for å dele deres smerte.» Da pres ten satte foten på Kristi ansikt i tråkkebildet, grydde det av dag. I det fjerne gol en hane.

En ussel forræder
Det er en annen skikkelse i ”Taus himmel" som blir like viktig som pateren, nemlig japaneren Kichijiro, som dukker opp og forsvinner hele tiden. Han hadde hjulpet patrene til Japan og blitt deres veiviser. Det viser seg at han er en frafallen kristen, innpåsliten, usympatisk og upålitelig. Blikket røper ham: et vikende og flakkende blikk, fryktsomme museøyne, øyne som viker unna som en hund når den piskes, urolige og engstelige som en firfisle, et slu og upålitelig blikk. Han svikter dem gang på gang, angir dem og skjuler seg i mengden. Han tråkker på de hellige bildene, spytter på Kristus og erklærer at den hellige jomfru er en hore. Men hver gang vender han tilbake som en snikende hund.
Hva skal patrene gjøre med en ussel og karakterløs Judas som ham? Pater Rodrigues føler en intens forakt for denne svake japaneren. Men når han klager sin nød, blir Rodrigues minnet om sin egen grubling over gåten Judas. «Gud lot meg fødes som svekling, men vil ha meg til å etterlikne de sterke.

Slik en hund ber om nåde
Er ikke det meningsløst?» spør Kichijiro som bønnfaller om absolusjon fra den pres ten han har angitt. Presten spør seg selvom Gud kan akseptere en slik skitten og fillete hund av en forræder. Men han hører hans skrifte og gir ham absolusjon. Dagen etter er Kichijiro den første til å tråkke på bilde t og blir frigitt, men dukker opp igjen slik det har skjedd gjennom hele boken. Han betrakter patrene på avstand i en mobb av hånende tilskuere. Men øynene røper ham - slik en hund ber om nåde.

Kristi svar til pateren - og Judas
I den siste samtalen med Kichijiro vender pater Rodrigues tilbake til sitt eget rnøte med Kristus på tråkkebildet. Da var det Kristus selv som hadde sett på ham med sitt sorgtunge blikk og bedt ham om å tråkke. Pateren hadde klaget over Guds taushet, anklaget Kristus for å være fraværende når de kristne led. Men Kristus hadde svart at han ikke var taus, tvert i mot hadde han vært der og lidd sammen med dem. Det var derfor han var til. Men Judas da, hadde ikke Kristus bedt ham om å gå bort? Nei, hadde Kristus svart, «Liksom jeg nå sier til deg at du skal tråkke på bildet, bad jeg Judas om å gjøre sitt verk. Judas hadde den samme indre smerten som du kjenner i foten.» Da hadde pateren satt sin fot, tilsølt av blod og skitt, ned på Kristus-bildet. Hans fem tær hadde dekket dette ansiktet han elsket. Nå, i samtale med Kichijiro, makter han ikke å forklare denne intense, jublende følelsen, men vender seg mot døråpningen der den usle japaneren står, og gir ham absolusjon for hans gjentatte svik.

Kan vi tilgi slike svik?
Hvordan kunne han gi ham dette sakramentet som bare en prest kan gi? Det er pateren som grubler videre. Andre pres ter ville ha fordømt denne handlingen som helligbrøde.
Men om han hadde forrådt dem, hadde han ikke forrådt Kristus. Han elsket ham på en annen måte enn tidligere: «Alt som var skjedd til denne dag, had de vært nødvendig for at jeg skulle lære denne kjærligheten å kjenne. Jeg er den siste kristne prest i dette landet. Og han var ikke taus. Ja, selvom han hadde tidd, ville mitt liv inntil denne dag ha berettet om ham.»

Hvis forræderne ikke har en plass i Guds hjerte, er det ikke plass for ham selv heller
Vi finner Kichijiro og andre forræderskikkelser igjen i store deler av Endôs diktning, svake og upålitelige kristne som klamrer seg til nåden med en håpløs kjærlighet til den Kristus de stadig svikter. Deres ansikter minner ikke bare om Kichijiro, men bærer forfatterens egne trekk. Det ser man ikke minst i noveller, essays og artikler av selvbiografisk karakter.
Endô skriver om barnet med det flakkende blikket som svikter sin egen mor, gutten som forråder den troen han er døpt til, mannen som plager sin hustru men heller ikke kan vrake henne, betrakteren som ser spor av sine egne fuktige tær på museets utstilling av tråkkebilder.
I ”Taus himmel" og mange andre beskrivelser av svake og forkomne mennesker har Endô ikke bare levert et forsvar for Judas, men formulert en gudstro og et kristusbilde som gir rom for forræderne. Hvis Gud ikke er for taperne, er det meningsløst å tro. Hvis forræderne ikke har en plass i Guds hjerte, er det ikke plass for ham selv heller.

Notto R. Thelles bog findes både på norsk og dansk.

Gåten Jesus. Orions forlag

Den kan bestilles hos Notto Thelle via email: n.r.thelle@teologi.uio.no - koster 250 Nkr. + forsendelse

Gåden Jesus. Alfa forlag.

Kan bestilles gennem Eksistensen - 79 kr.